Etter hans mening er de både unnfallende og svikefulle. Og han er direkte fornærmet over måten de norske eksportørene velger å bruke sine markedspenger på. I sin irritasjon påstår han at den administrative ledelsen og de ansatte i EFF lar seg overkjøre av både den norske staten og sitt eget styre. Ikke småtterier fra en utvandret nordmann. Man skal være rimelig blottet for takt og tone for å opptre med en slik frekkhet. Men det er mulig Børge Prytz Larsen har bodd så lenge i Russland og vevd seg så inn i den mentaliteten som rår der, at han har glemt hvordan ting fungerer i mer demokratiske miljøer.
 
 
Eksportutvalget for fisk forestår generisk markedsføring av norsk fisk overalt i verden. Dette gjør de med basis i en avgift trukket av den totale eksportverdien på sjømat. Legitimiteten for en slik lovpålagt avgift er at aktørene i norsk sjømatnæring kontrollerer styrene og bransjegruppene hvor prioriteringene foretas og budsjetter vedtas. Er det Prytz Larsens oppfatning at de ansatte som til daglig drifter Eksportutvalget for fisk, både ved hovedkontoret og ute i de ulike markeder, ikke lojalt skal følge de opplegg som besluttende myndigheter i organisasjonen vedtar?
 
Den russiske direktøren er ikke snau når han kommer med underfundige antydninger om at det er politiske undertoner som gjør at Russland ikke får sin "rettmessige del av kaka". Sin rettmessige del! Hallo. Mener Prytz Larsen virkelig at han som leder av et russisk selskap, kan instruere eller presse Eksportutvalget for fisk til å bruke markedsføringsmidler betalt av en rekke norske eksportører – som av ukjente årsaker, av russiske myndigheter fremdeles er utestengt fra dette markedet? Virker det rimelig at de norske lakseprodusentene som ikke er tatt til nåde av de russiske myndigheter, skal gi støtte til sine norske konkurrenter som har oppnådd det privilegiet å eksportere laks til Russland?
 
Hvis det russiske markedet skal få det som Prytz Larsen betegner som ”sin rettferdige del” av de norske markedsmidlene, ja så bør han selvsagt gå direkte til de russiske veterinærmyndigheter eller hvem det nå er, som har funnet på å diskriminere norske laskeprodusenter, og be dem pent om å åpne markedet hvor alle norske eksportører kan gjøre sine forretninger på en likeverdig måte. Først da kan Eksportutvalget legitimere økt satsing i det russiske markedet.
 
 
Eksportutvalgets direktør Terje Martinussen, reagerer naturlig nok på den russiske direktørens kritikk som i sin form rammer ham personlig. Men han velger å være høflig forklarende når han overfor Intrafish poengterer at det kun er 13 norske anlegg som i dag har russisk eksportlisens. Han finner det derfor foreløpig ikke naturlig at norsk sjømatnæring øker sin innsats  i et marked hvor en håndfull eksportbedrifter har fått et fortrinn. Markedsadgangen for norske aktører er grunnlaget for markedsinvesteringer, er den norske holdningen.
 
Imidlertid åpner EFF for markedsføringsmidler gjennom en ordning som heter bedriftstilpasning. Denne ordningen betinger en kostnadsdeling hvor Eksportutvalget dekker 50 prosent av markedsføringsutgiftene til enkeltbedrifter, under forutsetning av at bedriftens russiske handelspartner dekker sin del. Det kan jo bli en utfordring, hvis de russiske importørene hadde basert sitt markedsarbeid på norske penger.
 
 
For alt vi vet, er det kanskje slik at nordmenn i russisk tjeneste hentes til jobben nettopp fordi de har muligheter til å snakke seg til norske markedspenger for å styrke egen virksomhet. På et slikt grunnlag kan vi forstå Prytz Larsens frustrasjon og åpenbare forbannelse. Irritasjonen over norske myndigheter er så stor at han faktisk har regnet ut hva norske eksportører "skylder" det russiske markedet – penger han forventer blir tilbakeført.
 
Siden Prytz-Larsen gir så klare råd om hvordan Eksportutvalget skal bruke sine penger, vil det selvsagt være av interesse å vite hvor mye hans firma spytter i markedspotten for å gjøre seg attraktiv i det russiske marked. Det er tross alt der de tar ut profitten. Det bør Intrafish også lage en sak om – hvis de da får det til.