For mange føles en slik utvikling truende ut fra flere forhold. Ulike forventninger gir seg utslag i gjensidig mistenksomhet – også mellom næringsaktører i norsk havbruk. Fra myndighetens side endres stadig spilleregler i næringspolitikken, i et forsøk på å redusere en for stor maktkonsentrasjon. Fra investorenes side kommer det høylytte anklager om ansvarsløshet fra statens side, fordi endrede rammebetingelsene skaper lite forutsigbarhet. Og partene definerer rett og slett begrepet verdiskaping forskjellig.


Men når noen vil vokse, og ved nye oppkjøp av konsesjoner øke sin makt, så må nødvendigvis noen selge.


Derfor blir det noe problematisk over denne debatten. Er det de oppdretterne som en gang fikk rettigheten gratis av staten, som det er grunn til å kritisere? De som ved å selge seg ut kunne putte flere titalls millioner i egne lommer, før de forsvant ut av næringen? Hvorfor blir anklagene sjelden rettet mot disse? I stedet blir de som kjøper nærmest framstilt som utbyttere. De har tross alt har plassert sine aktiva i kyststrøk få andre vil betale for å være. Det er, ifølge Eide, en strevsom tilværelse.


– Alle er jo irritert på laksenæringen for tiden. Vi har løpende konflikter med lokalsamfunn, og vi har problemene med rømt oppdrettslaks. Vi beskyldes for en ikke-bærekraftig produksjon og for forurensning. Alt dette må næringen ta på alvor og gjøre noe med, uttatler han til NTB.


Derfor entrer han talerstolen og oppfordrer oppdretterne:

– Vi må gjøre noe med næringens image!

Han er i hvert fall kommet til den erkjennelse at å bare være en råvareleverandør til andre nasjoners foredlingsindustri, ikke lenger er holdbar strategi. Atle Eide har forstått at skal næringen – og hans gigantiske havbrukskonsern – få legitimitet blant kystens politikerne, så må han skape noe mer.


– Kommunene blir mindre og mindre interessert i å båndlegge fjordområder til en næring som gir færre og færre lokale arbeidsplasser, og som samtidig fører med seg en rekke miljøproblemer, hevder han . Det er ikke problematisk å slutte seg til dette hjertesukket fra lederen i nye Marine Harvest som i dag her til lands produserer 165 000 tonn laks med 1100 ansatte.


Vi forstår godt skuffelsen hos de politikerne som trodde at opprettsnæringen skulle gi distriktene nye og hardt tiltrengte arbeidsplasser. Etter hvert som mediene offentliggjør selskapstall hvor bare  ”the sky is the limit”, og avslører lederopsjoner i millionklassen, blir de kritiske røstene fra kommuner som i økende grad oppfatter seg selv å være akvarium for store kapitalister, stadig mer hørbare.


Atle Eide er en dyktig strateg. Han undervurderer neppe effekten av Lars Peder Brekk-indeksen. Brekk er lederen av Stortingets næringskomité, som etter hvert har fått mange opprørte kystordførere med seg, når han uttrykker et klart ønske om lokalt eierskap og en eierskapsbegrensning på ti prosent. Slike innspill må det finnes motsvar til.


Det handler om å skape legitimitet. Og legitimitet får man når ting er i balanse. Hvis vi tolker Atle Eide rett, så står vi som en konsekvens av dette, overfor en storsilt industrialisering av norsk havbruksnæring. En ny æra er i gang.


For regioner som er vertskap for den lukrative biomassen til store, børsnoterte selskaper, må føle de får noe igjen i form av verdiskaping og arbeidsplasser. Atle Eide bør derfor kunne la seg inspirere av Nordlaks og Inge Berg som ut fra en basis på 25 000 tonn slakteferdig laks, skaper meningsfylte arbeidsplasser til 330 mennesker i en virksomhet som i 2005 ga et samlet resultatet før skatt på eventyrlige 147 millioner kroner. Og hva det skapte av ringvirkninger i lokalt næringsliv!

Det handler om å leve, men også om å la leve. Først da har man legitimitet.